Februar

Du ligger her døende og mager,
Men du fornekter deg ikke, bedrager!
Selv om du snart skal gi din plass fra deg,
Bruker du din siste makt til å forbanne meg!

Din skjødesløshet er en evig gåte.
De andre elleve er elsket på sin egen måte:

Mars er svar på gråt og bønner,
En evig heltinne med døtre og sønner,
Og selv om hun går med tunge skritt,
Gir hun alltid håpet en ny appetitt.

April er en engel fra paradis,
Hun er vakker, mild og saktens presis,
Hennes regn er parfyme og medisin,
På forelskende flammer er hun parafin!

Mai er pyntet og klar til fest,
Å vise seg frem er hva hun klarer best,
Hun får ikke alles hjerter til å brenne,
Men ingen snakker så fint som om henne!

Juni er alltid forelsket selv,
Hennes kall er å gjøre andre vel,
Hun danser rundt som en fristerinne,
Og sørger for at ingen vil sitte inne.

Juli er en dronning og en trofast kone,
Som aldri forlater sin hyllest og trone,
Hun er maktsyk, seig og til mye besvær,
Men mest av alt er hun varm og folkekjær

August er kjent som en gavmild kvinne
En erfaren og raus elskerinne
Lar alle få nyte det siste av varmen,
Før kulden kommer og river i armen

September er den ofrende pike,
Som åpner døren til et dekorativt rike,
Hun lister seg rundt og gir i det stille,
Og håper du får det slik du ville.

Oktober er en stor urokråke,
Som tror det eneste hun kan er å bråke,
Hun har aldri virkelig likt seg selv,
Men har mange venner likevel.

November er mørk og reservert,
Og gjemmer gjerne din hemmelighet,
Hun har en gammel kvinnes skjelett
Og går konstant med tanker om retrett

Desember er hellig på alle nivå,
Hun kan kunsten å hjertet nå,
Nest etter det hvite brudeslør,
Er hun kjent for sitt smittende humør.

Januar har karisma og vitalitet,
Hun gir deg drømmer og selvsikkerhet,
Alle kjenner hennes iskalde dager,
Men hvem kan motstå noen så fager?

Ja, disse elleve fortjener sin plass,
De råder verdig over tidens palass,
Men februar er en forherdet sadist,
Som vil prøve å drepe oss alle til sist.

Februar:

”Jeg har aldri hatt en ordentlig venn,
som har sett hvem jeg er og elsket igjen,
du sier det er jeg som er den onde her,
men ta en titt på deg selv, hvem er det du er,
aldri har jeg forbannet et liv på denne jord,
men om meg er det sagt mange sårende ord,
og før du kaller meg en morder av vennskapsbånd,
så slipp den øks som er i din egen hånd,
med den har du selv blitt den største bedrager,
du sikter på den spedeste, den med minst dager.
Om jeg kunne, da skulle jeg gi deg alt,
Ikke gjøre det isete, ikke fullt så kaldt,
Men alt blir så vanskelig uten en venn,
Så om du bare kunne legge din stridsdøks igjen,
Og komme med meg, bare gi meg en sjanse,
Jeg kommer aldri til å sprudle, aldri vil jeg danse,
Men det er en ting i verden ingen kan som meg,
Det er å føle din smerte med deg.”

Victoria
24. feb. 2003