Tenerife - just in time

Vi kom tilbake fra charterferie i Tenerife for et par dager siden. Jeg har fortsatt merkbart skille her og der. Jeg er fortsatt litt brun. Har ikke kommet helt i jobbmodus ennå. Vi trengte den ferien etter alt som har skjedd i det siste og etter begravelsen i England var det godt å komme seg litt bort. Men det var så vidt vi kom oss på flyet. 5 minutter senere og alt ville gått galt:

Vi kjørte hjemmefra kl. 04.00 om morgenen. Vi hadde kommet hjem fra London sent på kvelden før og var ikke i seng før 01.30, så vi var ganske slitne da vi satte oss i bilen. Til vår store begeistring hadde brøytebilen vært ute før oss, så vi hadde god tid. Trodde vi. Vi kjørte i ca. 4 minutter da vi oppdaget at veien kun var brøyet fram til den ekleste, bratteste, mest svingete bakken i området. Det var helt stopp, men en bil hadde laget spor i den halve meteren med snø som lå på veien, så vi gjorde et forsøk. Vi kom ikke langt før vår lille BMW nektet å kjøre videre. Nå var det rygging som gjaldt. Ingen gatelykter, masse snø og en klokke som tikket. Lee var stressa, jeg var ikke til mye hjelp og det snødde og det snødde...Etter mye om og men var bilen snudd og vi krysset fingrene og tærne og bedde alle bønner om at (om)veien rundt skulle være ryddet før snø. Ryddet og ryddet, den var i alle fall kjørbar. Vi mistet en halvtime på dette, men etterhvert kom vi oss på hovedveien og så på motorveien. Det var ikke en bar flekk og se, og med kun et kjørbar felt hele veien til Gardermoen (fra Askim) begynte vi å forstå at tiden var veldig knapp. Jeg satt og ba hele veien - jeg hadde nok å be om:

• Om englevakt (for et føre!!!)





• Om at brøytebilmannen skulle kjenne dette på samvittigheten





• Om at vi skulle rekke flyet





• Om at jeg hadde husket å pakke bikinien

Da vi kom fram til Gardermoen hoppet jeg av for å sjekke inn mens Lee parkerte bilen. Da var det nøyaktig en time til flyet skulle lette. Jeg løp som en tulling til nærmeste innsjekkingsautomat og fikk sjekket inn for oss begge. Det var da jeg kom til bagasjedroppen at jeg ble stoppet. Jeg kunne ikke sende avgårde Lees bagasje før han var der selv in person. Men de beroliget meg og sa at bagasjedroppen ikke stengte før om en halvtime. Jeg takket Gud og ringte Lee. Han hadde problemer med å finne en åpen, brøytet parkeringsplass og jeg fikk snart beskjed om at han satt dønn fast og kom seg ingen vei. Klokken tikket og snart var det tolv minutter til Lee MÅTTE være der. Tolv minutter og flere parkeringsplasser unna. Man kan ikke GÅ fra langtidsparkeringen til insjekkingen. Det går jevnlig (og ujevnlig!) busser som frakter folk fra parkeringsplassene på Gardermoen og til terminalen. Etter å ha satt seg fast på tre ulike plasser og endelig parkert bilen ringte mannen min igjen. Bussen var ikke å se og nå begynte det å bli kritisk. Jeg ringte flere taxiselskaper (det var ingen taxier utenfor) for å høre om de hadde en bil på Gardermoen som kunne hente Lee på parkeringsplassen og kjøre ham til innsjekkingen. Jo da, etter tre forsøk fikk jeg snakket med en taxisjåfør. Jeg forklarte ham situasjonen, men han sa at han ikke giddet. Han skulle spise mat og orket ikke kjøre mer. Hadde jeg ikke vært en kristen og snill jente hadde jeg nok fortalt ham akkurat hva jeg syntes om ham der og da. I stedet vendte jeg meg mot han som satt i bagasjedroppen og spurte om han kunne vente bittelitt med å stenge, men han var nådeløs og det er i grunnen helt forståelig. Da åpnet jeg begge koffertene og pakket alt flytende+sminke over i den største, satt meg på lokket for å lukke den (tror det var nummeret før den sprengte) og sendte den avgårde i bagasjedroppen(30 kg) og tok med meg den lille som håndbagasje. Mannen i skranken var veldig skeptisk og sa at han håpet jeg kom meg på det flyet med eller uten mannen min, hvis ikke måtte de hente kofferten min ut av flyet og bla bla bla. Jeg takket og bukket og så at klokken var 06:59. Flyet skulle lette 07:20. Hvor var Lee? Han ventet fortsatt på en buss på en parkeringsplass langt unna terminalen. I min fortvilelse løp jeg utenfor og fant en taxi som stod og ventet på noen som hadde bestilt. Men han var god og snill og sa at han kunne ta turen ned for å hente Lee. Han kjørte noen meter da Lee ringte og sa at bussen hadde kommet og at han ville være der om 5 min. Jeg takket taxisjåføren og betalte 156 Kroner for de to metrene. Jippi. Så løp jeg inn og stilte meg i sikkerhetskontrollen. Lee kom løpende klissvåt etter å ha ligget under bilen for å grave bort snø med armer og bein, og etter tre forsøk og flere pip gjennom maskinen var vi endelig på rett side. Vi løp (jeg med stilletheler og miniskjørt) og da vi bordret flyet lukket de døren bak oss og sa: "Bording completed".

Puh!!

Ferien i Tenerife var fantastisk. Sol og skyfri himmel hver dag. Bading og soling og hyggelige restauranter og et deilig basseng. 22c på dagtid og rundt 18 på kvelden.

Moralen med historien er: Beregn mer tid på kjøring når du bor langt ut i skogen, pakk alltid undertøyet nederst i kofferten i tilfelle du må åpne den på flyplassen og snø er egentlig ikke så ille når du er på andre siden av Europa.

Ville vakre fugler