Et dikt fra fortiden

Her en dag satt jeg og leste gjennom noen av mine gamle dikt. Et av de jeg kom over heter "Millenium". Jeg skrev det på videregående da jeg var en engasjert tenåring. Husker jeg leste dette opp i norsktimen, noe jeg ofte gjorde når jeg ville dele et av diktene mine. Det var noe jeg begynte med på barneskolen, allerede i førsteklasse, tror jeg. Før bloggens tid var kommet.

Tilbake til dette diktet. Husker ikke helt alle tankene bak det, men det ser ikke ut til at jeg var så fryktlig optimistisk til årtusenskiftet. Egentlig så var jeg det, men jeg var (og er) så evig gladkristen at jeg hadde vel bare godt av å presse ut noen samtidskritiske holdninger på rim.



Millenium


Vi smaker på hverandres forrædende blod,
sørger for at sårene aldri vil gro.
Vi prøver ut minuttene, fanges av tiden,
flykter fra lyder fra den andre siden.
Vi leter etter spor vi allerede har funnet,
vi dreper i kriger vi allerede har vunnet.
Vi bærer hverandre på hvitkledde bårer,
og tapper ut vannet i våre tynne årer.
Det drypper blod av våre nister,
det leker barn i våre kister.
Det er skrevet i grusen;
”Velkommen til år to tusen!”

Victoria Rousing,
28.03.00