Å løpe etter bussen

I dag rakk jeg så vidt bussen. Jeg måtte løpe så fort jeg kunne for å ikke miste den. Jeg løp helt til døra lengst frem, og selv om den var stengt for å kjøre, ble det åpnet for meg. Da jeg steg inn, fikk jeg et lite grynt fra sjåføren. ”Du må ikke komme så sent, neste gang får du komme tidsnok!” uttrykte han lettere irritert. Jeg smilte og gikk for å sette meg. Han hadde et poeng. Som den trofaste brukeren av kollektivtransport jeg er, har jeg ofte tenkt over saken. Hver gang bussen venter og slipper inn andpustne mennesker som står og hamrer på dørene, kommer alle passasjerene noen sekunder senere fram dit de skal. Sekunder baller på seg og blir til minutter – og vips! Så er bussen forsinket. Og hvem får skylden – jo den snille bussjåføren som har plukket opp heseblesende forsentkommere på de ulike stoppene. De samme menneskene som klager over at bussen kjører fra folk som kom fram til døren i det bussen skal forlate busstoppet, blir like sure over at bussen er forsinket. Det eneste de trenger å gjøre er å legge sammen to og to, og de vil få fire. Dette kommer i midlertidig ikke til å skje. Så lenge bussen eksisterer, vil folk gjøre et tappert forsøk på å komme med, selv om den har lukket døren for å kjøre videre. Jeg også. Det er bare to ting man må huske. Det er lov til å bli sint når du ikke blir sluppet inn – men bli ikke sint på sjåføren, han gjør jobben sin. Skyld heller på universet, klokken, uflaksen din, eller deg selv – som ikke klarer å beregne tiden riktig. En annen ting sånn helt til slutt. Om du blir sluppet inn i siste liten, så skader det ikke med en liten takk, eller et smil til sjåføren. Det synes i alle fall jeg er på sin plass.