...og så en dag kom Agatha til meg

Jeg har gjort en ny oppdagelse. Da jeg var i India hadde jeg alt. Bortsett fra noe å lese på da jeg brunet kroppen min i sola. Dette gjorde meg midlertidig til en frustrert frue, men en dag skjedde mirakelet. Jeg satt i resepsjonen med min mann, da jeg lot øynene falle på en bokhylle som sto litt malplassert mellom noen eksotiske planter og rottegift. Jeg snek meg bort for å undersøke saken nærmere og skjønte fort at det var bøker lagt igjen av turister (sannsynligvis for å gjøre kofferten lettere ved hjemreise).

Det var stort sett pocketbøker på tysk, tjekkisk, finsk og svensk. Jeg søkte gjennom lefsene i håp om å finne en på norsk eller engelsk. Dette var håpløst. Men som en tidligere (og fortsatt litt) Caroladyrker, er svensken min ikke så værst. Jeg plukket ut noen Barbara Cartland og noen av hennes "medsøstere", men jeg må innrømme at dette ikke fristet noe særlig. Jeg holdt nesten på å legge hele hylla og pocketfillene bak meg, da en gul rygg nesten lyste mot meg. "Döden på Nilen - Agatha Christie" leste jeg. Hva visste jeg om Agatha Christie og hennes forfatterskap? Jeg visste at Marit storesøster hadde lest en del (og hun har god smak). Poirot har alltid vært den beste krimen vist på TV. Så hvorfor ikke...

Jeg leste de første linjene i boka og ble fanget. Jeg leste på stranda, på do, på senga, da vi ventet på mat på resturanter (det kunne ta opp til 45 min), på taxiturer (kom godt med da jeg ellers ikke turte å se noe annet en innsiden av øyenlokkene mine).

Det tok meg tre dager å fullføre den.

Jeg er klar for mer og enda mer og enda mer enn det. Hun er fantastisk. Hun er Agatha Christie. Og jeg kommer ikke til å gi meg før jeg har ti av bøkene hennes i hylla mi. Minst.