Dikt

Dette er et dikt jeg begynte på fordi jeg hadde lyst til å skrive om et føll som skulle ut og ro...

Føllet

Det var en gang et føll
Som skulle ut og ro
Han ville se hvor grønt
Gresset kunne gro
Han rømte i fra stallen
Fra bonden og fra mor,
Han lengtet etter verden,
Han ville sette spor.

Båten hadde motor,
Så føllet slapp å ro,
Han måtte bare vente
Til fjæren ble til flo,
Han skulle være borte
Helt til juli neste år
Så han snudde seg og vrinsket
Farvel til bondens går

Den første natt på havet
Var slik han håpet på,
Stjernene var sterke,
Himmelen var blå,
Men for hver en liten bølge
Som slo i mot hans båt,
Drev han lengre bort fra moren,
Og han kjempet mot sin gråt.

Føllet snudde ikke,
Men tross sin ambisjon
Skulle gutten ringe mamma,
Når han fant en telefon,
For han elsket det å prate,
Om alt i vildens sky,
Mens de andre følla syntes
At han bare var til bry.

Det begynte å bli morgen,
Når solen reiste seg,
Nå kjente føllet hjertet,
Banke inni seg,
For på gården ville bonden
Snarest få beskjed
Om at føllet var forsvunnet,
Og ikke til å finne noe sted


Nå satt han der alene,
På det blå Atlanterhav,
Dagene og nettene,
Ble det mange av.
Så la oss hoppe fram
Til han våknet til et syn
Han hevet det han hadde
Av hesteøyenbryn

Båten hadde stoppet
På en liten strand,
Der stod det åtte unger,
En kone og en mann,
Mannen klødde seg i nakken
Så sa han høyt til dem
Denne hesten er nok sulten,
Så vi tar ham med oss hjem

Mannen var en selger,
Det ble veiet, det ble målt,
Og før føllet visste om det
Var det allerede solgt,
Den nye stallen glitret,
Den var så flott og stor,
Men ingen telefoner,
Til å ringe hjem til mor.

Så gikk det noen år,
Og føllet vokste opp,
Den trente hele dagen
På å gjøre flotte hopp,
Og så en dag ble hesten
Solgt for mange pund,
Til selve Prince Of Wales,
For å bli hos ham en stund

Hesten vår og prinsen
Ble en stor suksess,
Vant pokaler og medaljer,
Så langt man kunne se,
Men tross all gull og jubel,
Var all verdens aktelse
Ingenting å sammenligne
Mammas klemmer med


Hans nye navn ble hedret
I hvert et land og by,
Han fikk en egen stall,
Du kan tro at han var kry,
Den var alt en hest begjærte,
Ja uten diskusjon,
Men der var ingen venner
Og ingen telefon.

Sine spor han hadde satt
Men nå stod han der og gråt
Og samme natt han rømte
Ned til prinsens båt
Den kunne nok vært større
Men jammen gikk den fort!
Ingen ville skjønne
Hva hesten hadde gjort.

Havet var urolig
Og himmelen var vred
Det stormet og det tordnet
Og snart slo lynet ned
Motoren falt av,
Og årene fløt bort
”Hva skal jeg gjøre nå,
Hva er det jeg har gjort?”


Fanget mellom kjærlighet
Berømmelse og fest
På Atlanterhavets bølger
Er en ensom sulten hest.
Han vet det grønne gresset
på begge sider gror
I england venter prinsen
Og hjemme venter mor,

Victoria C. 27.oktober.06