Tapt, funnet, fratatt og tilintetgjort

I går kveld kom min elskede og jeg tilbake fra Dronning Elizabeth IIs England. Fra torsdag til tirsdag rakk vi å oppleve mye fint, gøy, skremmende, tragisk, helt fantastisk og noe direkte fælt.



Denne gangen hadde vi tenkt å spare litt penger, så vi valgte å reise med Ryanair fraTorp Flyplass. Det som er kjipt med det, er at det tar 1 1/2 t med buss, siden Torp flyplass ligger i Sandefjord. Vi tok taxi ned til rutebilstasjonen for å rekke bussen som skulle gå 18:50. Nå har det seg slik at bussen er direkte tilkoblet Ryanair, så de har plassgaranti og lover i tillegg at om bussen er forsinka, så venter flyet. Litt av en service, tenker du. Men det tenker ikke jeg. Det er nettopp ikke så gøy når bussen står der i nesten en time for å vente på at den andre bussen skal dukke opp, slik at ingen passasjerer blir latt igjen. Ok, ingen passassjerer blir latt igjen, men alle vi andre måtte vente og vente og vente. De hadde jo bare èn billettmaskin og all bagasje lå i bussen vår. Vel, etter godt og vel tre kvarter, begynte bussen endelig å bevege seg. Jeg var allerede ganske sulten, for jeg hadde ikke spist siden lunsj. Da vi endelig nærmet oss flyplassen, fikk vi klar beskjed fra bussåføren å kjappe oss, siden innsjekkingen stengte om 15 min. Morsomt. Vi rakk insjekkingen, men det var ingen mat å få tak i. Heldigvis var flyet bare 30-45 min forsinket og da vi endelig lettet, begynte jeg å lese i menyen for å finne ut hva jeg skulle bestille. Det triste var at da flyvertinnen endelig kom bak i flyet med vogna si, hadde hun klart å selge den siste smulen til han som satt ett hakk bortenfor meg. De hadde gått tom for mat, og jeg syntes fryktelig synd på meg selv. Lite visste jeg at verre ting kom til å hende meg i løpet av kort tid.

Som den observante leseren du sikkert er, har du nok lagt merke til at jeg ikke har lagt til noen bilder fra turen. Vel...
For å gjøre en lang historie kort; Vi greide å glemme igjen ryggsekken på parkeringsplassen på Stansted klokken ett på natta. Og vet du hva? Det oppdaget vi ikke før vi kom fram til Lorraine etter en times kjøring... Bilsyk, stuptrøtt og halvveis ihjelsultet, oppdaget jeg altså at sekken med kameraet (godt og vel 1500 bilder på), sannsynligvis var borte fra meg for alltid. Spesielt tragisk var det, at bildene på dataen hjemme akkurat hadde blitt slettet pga kræsj. Jeg følte meg helt svimmel og kunne ikke skjønne hvordan jeg kunne oppleve dette marerittet. Lee var sikker på at alt skulle ordne seg. Så lenge ikke bombeeksperter hadde bomma og tatt det for å være en bombe da. Eller hvis noen hadde stjælt den eller kjørt over den...Nei, Lee sa alt kom til å gå bra, og at vi kom til å få den igjen. Men hva ellers sier du til et menneske som akkurat har mistet bilder fra et helt år, på en flyplass i London...
Vel, vi ringte neste morgen og fikk beskjed om å ringe tilbake dagen etter. De hadde ikke rukket å se gjennom all hittegodset ennå. Enda en dag på nåler. Vel, med min flaks ble det heldigvis en happy ending. Dagen etter kunne de forsikre oss at ryggsekken med innhold var funnet. Det var nok noen som hadde meldt i fra om et mistenksomt objekt. I disse terrortider er det ikke alltid like gøy å stjele.
Bang.

Vi kunne nyte London og shoppe, være familiære og overvære en flott barndåp med engangskamera, uten noen bekymringer. Jeg skulle bare visst...

Tirsdags kveld var det tid for retur til Norge og jeg var ei veldig blid jente som hadde fått tilbake sekken jeg hadde mistet, nå hadde jeg også forsikret meg mat, så jeg var ikke avhengig av Ryanairs matrangering. Vi rakk insjekkinga fint og køen til sikkerhetskontrollen var kortere en veien til skolebussen jeg måtte gå (eller få mamma til å kjøre meg) da jeg var liten.
Jeg tok av meg skoene og jakka mi og spaserte gjennom sikkerhetskontrollen med god samvittighet og ingen svarte prikker i hjertet. Ingen piping. Jeg tok på meg jakka og skoene og...hvor var veska mi som jeg nettopp hadde sendt gjennom skanninga? Jo - den var blitt satt av til grundig undersøkelse - ransakelse! En høy tynn kvisete engelskmann stod å grafsa oppi veska mi for å lete etter potensielle eksplosiver eller våpen. Og jammen var han ikke så frekk at han plukket ut 6 ulike Chanelprodukter; øyenkygger, rouge, solpudder osv. (noe av det var helt nytt!) som han la tilside. Men han var ikke fornøyd med det! YSL highlighter og mascara ble også konfiskert. Oi, glemte å nevne to lebestifter og to ulike eyelinere også. "Hvorfor tar du sminken min?" Nå var jeg på bristepunktet til enten å eksplodere eller gråte. Men jeg kunne ikke eksplodere siden han nettopp hadde fjernet eksplosiven fra veska mi, den luringen, så jeg tok til tårene i stedet. "Du kan ikke ta med dette på flyet. Det vil bli ført bort, analysert og tilintetgjort." Jeg følte meg som et barn som akkurat hadde blitt fratatt favorittleken min og jeg satte på meg de største solbrillene i hele verden før jeg rev i fra ham den tomme veska mi og sippet hele veien bort til taxfree. Der fikk jeg god hjelp av en snill og selgelysten chaneldame og en snill kasseekspeditørmann. De syntes fryktelig synd på meg der jeg ikke klarte å skjule min frustrasjon bak de mørke brillene. De fortalte at det hadde vært mange gråtende og til og med hysteriske damer innom hele dagen lang.
Kan tenke meg de sprengte budsjettet den dagen. Og vet du hva?....det var det eneste som sprengte den dagen. Alle fly landet der de skulle med alle passasjerer i god behold. Takk Gud de nekter snille kristne norske blondiner å ta med seg pudderet sitt ombord!!



(ingen flyplasspersonale ble skadet under oppholdet mitt.)